Marius Watz: Tegnemaskin 1-12
Utsmykking for offentlig digitalt rom. 12 tegnemaskiner tegner bilder over en periode på 2 måneder hver, basert på enkle regler og tilfeldighet.

Prosjektet er støttet av Utsmykkingsfondet for offentlige bygg og Norsk Kulturråd.

- Information in English
- Animasjoner
Tegnemaskin 12, dag 61 (Makro)
Arkiv
Tekster
© 2003 - Marius Watz
 

Tegninger som gror

Når landskapsmaleren bygger opp et bilde deler hun først himmel og jord, så plasseres fjell og skog - ikke nøyaktig slik de står i landskapet, men slik at bildet får en sterk komposisjon. Først etter at de store elementene er plassert tegnes de enkelte deler ut i detalj. Maleren arbeider samtidig overalt på flaten slik at hele bildet har den samme grad av detaljering.

Landskapet vokser ikke slik kunstneren maler det. Et tre vokser etter regler som ligger i plantens arvestoff. Riktignok har omgivelsene betydning for hvordan planten blir - vi vet hvordan bjørka på fjellet vokser krokete langs bakken, men det er det materialet som ligger i frøet som er dominant. Omgivelsene kan aldri gjøre at et bjørkefrø vokser til å bli en furu.

Omgivelsene, bildekomposisjonen, er avgjørende for hvordan maleren former de enkelte detaljer - detaljene er underordent helheten i oppbyggingen av bildet. Landskapsmaleren er aktiv i forhold til sitt motiv - som en gartner som ikke nøyer seg med å ta vare på den enkelte plante, men som komponerer hagen.

Bilder som gror
Marius Watz har lagd en programvare til Odin, en digital tegnemaskin som produserer bilder. Vi så tidligere hvordan maleren komponerer bilder gjennom en avveid plassering av form og farge på en flate. Marius Watz arbeider etter et helt annet kompositorisk paradigme. Han bestemmer matematiske regler for hvordan programvaren skal tegne. Tegnemaskinen begynner på et tilfeldig punkt på flaten og tegner seg framover i en bane. For hvert skritt på denne banen fordeles en mengde former og farger. Banen, formene og fargene er dels bestemt av regler i tegnemaskinen og dels er de et resultat av tilfeldigheter. Omgivelsene, aveining av form og farge på en del av flaten opp mot andre deler, tar ikke tegnemaskinen særlig hensyn til. Bildet komponeres ikke, det gror fram som en slyngplante.

Marius Watz kan sammenlignes med en biotekniker. De matematiske reglene i tegnemaskinen er å sammenligne med en organismes DNA. Kunstneren lar bildet gro fram, evaluerer dens potensiale, manipulerer tegnemaskinen, setter den i gang igjen, lar bildet tegnes ut, vurderer endringene og manipulerer i en syklisk prosess som stopper når "bildets DNA" bærer i seg nok informasjon til at det er rimelig sikkert at bildet som dannes har visuelle kvaliteter som gjør at det kan stå for seg selv.

Regelsettet dekker ikke alle forhold ved bildedannelsen. Selv om den samme regel brukes to ganger vil ikke bildet bli det samme, men alle bildene som vokser fram fra det samme regelsettet har så sterke fellestrekk at vi kan si at de er av samme art.

Teknologi i bakgrunnen
I Marius Watzs tegnemaskin lager altså ikke kunstneren bildet direkte - kunstneren lager bildet indirekte gjennom programvaren. Er det da programvaren som er kunstverket, eller tar kanskje programvaren kunstnerens plass? Det er ikke malerens pensel eller grafikerens metallplate som er kunstverket, det er bildene. Penselen kan heller ikke få status som kunstner. Det lages knapt kunst uten bruk av teknologi, det er bare det at vi er blitt så vant til malerpenselen at vi har glemt at den er teknologi.

Visuell hedonisme
Watzs bilder har visse fellestrekk med modernistisk formalisme - non-figurativt, konsentrert om form og farge. Likheten er på overflaten. Den modernistiske formalismen var en kunstnerisk strategi for å bygge opp kunsten som en egen entitet avgrenset fra et stadig mer kommersialisert og masseorientert samfunn, kunsten var et åndelig frirom hvor man feiret det geniale og det unike.

Watz arbeider kan ikke sees på som en slik motstand mot det kommersielle, heller ikke som en motstand mot det politiske i kunsten. Marius Watz er konsentrert om det visuelle, det ligger ikke noe annet motiv her enn å skape forførende grafikk. Hans alter ego på nettet, Amoeba, hevder visuell hedonisme som ledetråd. Som en annen Toulouse-Lautrec gjør han kunst og reklame med den samme holdningen, den samme entusiasmen og ofte med det samme uttrykket.

Nettkunsten inn i hoffet
For mange kunstnere var Internettet en mulighet til å unngå kunstsystemet. Her kunne kunstneren produsere uten bruk av dyre materialer og nå direkte ut til et globalt publikum uavhengig av tradisjonsbundne kunstinstitusjoner. Men de unge opposisjonelle kunstnerne undervurderte som så ofte før kunstinstitusjonens evne til å inkludere nye kunstformer. Det er i 2003 under 10 år siden nettkunst ble etablert som en benevnelse på en Internettspesifikk kunst blant kunstnerne som selv drev med dette. I denne perioden har den blomstret som en subkultur, uavhengig av det offentlige kunstsystemet, men i år ser vi en utstilling om nettkunst på Museet for Samtidskunst og nå altså at Utsmykkingsfondet for offentlige bygg og Statens forvaltningstjeneste gjør nettkunsten til en utsmykkingsform på et offentlig nettsted. Det har gått fort.

Vi er vant til å finne kunstneriske utsmykkinger i offentlige bygg, men på nettet? Statsforvaltningen går altså ut og oppfordrer sine ansatte og oss til å ta en kunstpause for å følge med på hvordan Marius Watzs bilder vokser...

Atle Barcley, juni 2003